Norsk oversettelse: Stein Thomassen, 29 desember 2014. Link til original: https://hearinghealthmatters.org/hearthemusic/2014/hearing-aid-parameters-can-allow-musician-self-adjust/
Translated by Stein Thomassen <[email protected]>
Jeg blir ofte spurt av musikere som kommer for å justere høreapparatene sine, om de kan ha konrtoll over mine databaserte justeringsverktøy når høreapparatene deres skal justeres. Da ser jeg vanligvis over brillene mine, og med mitt mest strenge, faderlige blikk sier jeg «nei». Da blir de utålmodige inntil jeg forteller med rolig og profesjonell stemme «du er for dum til å forstå hva du må gjøre.» Og av en uforklarlig grunn stormer de enten ute av kontoret mitt, eller oftere lirer av seg noen temmelig fargerike bemerkninger i min retning.
Men nå, etter år med slike hendelser, lurer jeg på om jeg har tatt feil. Kanskje musikere (og i hvert fall tunghørte generelt) kjenner til ting som jeg ikke gjør. Kanskje de kan gjøre en like god jobb som jeg kan når det gjelder å justere høreapparatene sine. Dette får følger, ikke bare for musikere men for hvem som helst som har tilgang til Internett-basert programvare-verktøy og kan finne en måte å programmere høreapparatene sine (eller smarttelefonene).
Vi lever allerede i en tidsalder hvor internett-basert programvare kan sette folk i stand til å justere deres personlige forsterkere, eller til og med «personlige lydforsterknings-produkter» (PSAP) (= nesten høreapparater), ved å bruke en eller annen tilkoblingsmåte, kanskje via sin smarttelefon med bluetooth-baserte PSAP.
Uten å fjerne alle mine oppgaver som audiograf, hvilke elektroakustiske parametere bryr jeg meg ikke så mye om å miste kontrollen over? Kanskje noe som pasientene kunne eksperimentere med hjemme mens de spilte musikk – men som ikke ville tillate musikeren å bli utsatt for noen «skade»?
Den parameteren som jeg ikke vil gi opp kontrollen over, er høreapparatenes maksimum lydstyrke (OSPL90). Denne parameteren må justeres i henhold til en persons frekvensspesifike toleransenivåer, og dette er noe som kun en hørselsprofesjonell kan justere.
Når det gjelder de andre parameterne – kompresjonskarakteristikk, frekvensrespons og forsterkning – er jeg litt mer avslappet når det gjelder dem. Det kan jo ikke skje noe særlig verre enn at den tunghørte musikeren kommer tilbake til kontoret mitt med halen mellom beina.
Å justere forsterkningen er i grunnen ikke særlig annerledes enn å justere volumknappen på en radio. Å stille inn kompresjonsparameterne – selv om det er litt mer komplisert enn forsterkning – er også noe som er en tunghørt musiker kan «leke» med i forskjellige lyttesituasjoner. Hvis de faktisk hadde kontroll over forsterkningen ved svake, middels og sterke lyder, kunne de eksperimentere i timesvis – noe som en typisk audiograf ikke ville ha tid til. Vi kunne gjøre det temmelig lett ved bare å gi dem kontroll over kompresjonsforholdet. Ved en gitt forsterkning og den forhåndsvalgte maksimumslydstyrken kunne de da leke med kompresjonsforholdet i ulike frekvensbånd. Og vi kunne foreslå noen «veiledningsprinsipper for musikk», slik som å aldri la kompresjonsforholdet blir større enn 3,0, bruke lignende attakk- og release-tider for både tale og musikk, sette forsterkning og maksimumslydstyrke for musikkprogrammet omtrent 5-6 dB lavere enn det som er valgt for tale-i-stille-programmet.
Frekvensrespons er det enda enklere, og så godt som alle musikere eller audiofile som jeg noen gang har møtt, har i utstrakt grad lekt seg med disse justeringene på deres eget MIDI-system. Grunnen til at det er en enkel justering, er at det ikke er det noen innlysende grunn til at frekvensresponsen for et «musikkprogram» skal settes noe annerledes enn det som gjøres for de ulike taleprogrammene. Frekvensresponsen har mer å gjøre med den lydmessige karakteren enn med egenskapene til lyden som går inn i høreapparatene.
Jeg ville til og med tilby å gi dem en rask oppsummering basert på arbeidet til doktorene Todd Ricketts og Brian Moore: for mildere hørselstap og tap med svakt hellende hørselskurve, still frekvensresponsen så bred som mulig (dvs mer er bedre). For alvorlige tap (> 60 dB HL) eller når hørselskurven heller bratt, da vil det være best med en frekvensrespons som er begrenset i diskanten (dvs mindre er bedre). Dette har ingenting å gjøre med egenskapene til talelyd eller musikk som kommer inn i høreapparatene.
Hvis det virkelig det ble gjort en komplett hørselstest, kunne en resulterende frekvensrespons for tale bli stilt inn, og så kunne musikeren stilles fritt til å leke med frekvensresponsen for musikkprogram. Jeg kunne være villige til å vedde på at den endelige frekvensresponsen (gitt de begrensningene som moderne høreapparater har) for musikkprogrammet ville være ganske lik det som musikeren er i ferd med å stille inn for musikklytting.
Så, for å tillate en musiker å stille inn sitt eget musikkprogram, er det i grunnen kun dette en audiograf trenger å gjøre:
- Gi musikeren opplæring i noen generelle audiologiske prinsipper.
- Forhåndsinnstille OSPL90.
- Og kanskje sette parameterne for tale-i-stille-programmet.Av Marshall Chasin, Editor of Hear the Music @ Hearing Health & Technology Matters, 11 februar 2014
- Jeg vet at noen av dere der ute synes dette er kjettersk, og min magefølelse sier at dette også er tilfelle for meg, men jeg tror at en diskusjon om disse tingene er nyttig før for mange flere klienter vandrer inn på kontorene våre og krever mer kontroll over noen parametere ved deres høreapparatinnstillinger.
